I disse dager settes skolerevyen ALARM 06:30 opp på Amalie Skram videregående skole. Her møter vi 8 ungdommer og deres møte med hverdagen, i hvert fall de første 15 alarmene de slumrer seg gjennom mandag morgen.
Dette er på langt nær et paradigmeskifte i å sette opp revy. Tvert imot, ALARM 06:30 følger den samme formel som mang en skolerevy tidligere har brukt. Et åpningsnummer bestående av sang og dans, sketsjer som skilles av sanginnslag, og et avslutningsnummer der de diverse gruppene i revyen får sine 15 seconds of fame på scenen.
Det er derimot én ting elevene på Amalie Skram gjør som er helt nyskapende. Amalie Skram-revyen 2023, ALARM 06:30 er nemlig den første skolerevyen til å bedrive identitetstyveri!
Midt under en ellers vittig sketsj om vekterne på undertegnedes absolutte favoritt-utested, kommer skuespiller Erik Østensen på scenen ikledd en Langhaugenrevy-genser og med et pass i hånden. MITT PASS! Lite hjelper det, for han er ikke invitert, og kommer dermed ikke inn. “Men revyen vår er jo så moralsk og åpen for alle” lirer han av seg før han i all hast forlater scenen. Jeg er i sjokk, aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og blir sittende resten av forestillingen som et skall av meg selv. Jeg har sett meg selv utenfra på en måte jeg tidligere kun har fått beskrevet av stoffmisbrukere, og det var ikke behagelig.
Men dette møtet med virkeligheten, med meg selv, vekket noe i meg. Jeg har de siste to månedene basert hele min personlighet på min opptreden under Langhaugenrevyen, men først nå ser jeg hvor falskt, hvor plastisk, det hele var. Om sant skal sies har denne opplevelsen vekket meg fra en transe, og først nå klarer jeg å se hvordan jeg virkelig har fremstått.
Likevel vet jeg ikke om jeg skal takke eller skjelle ut Erik. Han har sett meg for den jeg
virkelig er, revet meg opp etter roten og kastet meg i komposten, for så å grave seg selv ned i hullet jeg etterlater meg i gjødselen. Jeg håper du koser deg med din nye tilværelse som verdens midtpunkt Erik, personlig skal jeg bli til gjødsel her i komposten, og heller la de rundt meg blomstre i tiden fremover.
Skrevet av Jon Vassenden
Comments