Axel Vindenes: en gledens mann

Vi møter Axel på en lekeplass.

Neida.

Vi møter Axel en kald november ettermiddag, i Markens bankende, økologiske hjerte; Godt Brød.

Axel Vindenes er kanskje mest kjent som frontfigur og vokalist i bergensbandet Kakkmaddafakka. 18 desember er det duket for julekonserter på Verftet, og alle skal! Er han klar for konsert i Bergen, kan han røpe noe fra showet?

– Begge gigene blir helt sick. Jeg har fått litt hevdelseslyst, så da har vi valgt å løfte det enda mer. Den siste blir vill, for da kommer de mest dedikerte tilhengerne, så jeg blir nok nødt til å holde litt igjen på den første. Hvis det bryr deg veldig at jeg er litt hes, bør du kanskje heller komme på første.

Som gruppe slo Kakkmaddafakka for alvor gjennom med albumet «Hest» fra 2011, men bandets historie går helt tilbake til 2004, da Axel gikk på Bergen Handelsgymnas. Etter en forberedelse bestående av kun et par øvinger, spilte bandet konserten som skulle stifte bandet vi kjenner i dag. Men deres tekniske instrumentbeherskelse var ikke på topp helt fra starten:

– Altså, kunne og kunne; Vi kan jo det nesten ikke nå heller. Instrumentene er ikke vår greie. Vi kan det jo, men det er mange som er mye bedre enn oss, selv om vi er ganske mye mer populære enn dem, ofte, forteller Axel.

— Jeg har blitt jævlig god på gitar nå, men i begynnelsen så var vi jo ikke det, da var vi hella dårlig. Men nå er jeg sykt god på gitar, det vil jeg si.

Og musikken har tatt dem langt, faktisk rundt hele verden. Men deres tette kjør av internasjonal turnering har også ført med seg mye stress, og det var til tider mye drama innad i bandet. Til slutt gikk stresset ut over det fysiske.

– Så jeg fikk jo helvetesild og merket det ikke engang. Det er jo egentlig noe som regnes for å være veldig smertefullt, men jeg merket det ikke.

Du går inn i ting, sant, over lang tid. Så når covid kom så var vi jo egentlig sjeleglad. Jeg var helt utslitt, føler meg egentlig sliten enda. Fra jeg sluttet på videregående til covid kom har det egentlig bare vært én ting; bandet. Reist rundt og alltid prioritert det foran alt, så det har vært utrolig behagelig å få litt fri.

Som barn vokste Manhattan opp med en far som var klassisk gitarist, men han har likevel valgt å gå i en ganske annen musikalsk retning:

– Min far er klassisk gitarist, men han har ikke lært meg noen av den gitaren jeg spiller nå. Men han har jo lært meg musikk på en måte. Så det kommer an på hvilke svar du vil ha. Og det er vanskelig å bedømme om det er et godt eller dårlig utgangspunkt - jeg er jo mer en følelsestype. At noe er bra betyr ikke nødvendigvis at du er rask å spille på gitar eller kan spille en solo.

– Jeg syns jo at god gitarspilling ofte er ganske nøytral. Men det kommer jo an på hva man vil. Har man en sang der sangen er hovedfokus, så er ikke gitarspillingen heller så viktig.

Det å spille bra gitar på en sang, det krever en god person uansett, men i både musikk og kunst så er det ikke alltid at det trenger å være så teknisk bra for at helheten skal være bra.

Og Løven fra B-town er artist i ordets rette betydning. Siden 2013 har han ved siden av musikken også virket som maler (sjekk ut greiene hans her), og også innenfor billedkunsten er Axel selvlært:

– Ja, mer eller mindre, samme stilen der; jeg har blitt interessert i det. Jeg har en ste-svigerfar som er veldig flink. Han var rektor på Kunsthøyskolen i mange år, han hadde jo nå KODE-utstillingen her, Arvid Pettersen heter han. Han har på en måte hjulpet meg litt, men jeg har ikke gått og tatt timer, nei. Det er mer sånn at jeg har liksom fått noen tips og triks, men jeg var ganske flink selv på å lære på youtube og bare bry meg. Jeg ser på veldig mange malerier – da blir man bedre. Så jeg har veldig mange bøker med malerier, og jeg liker å gå og se på malerier.

I tillegg til dette har Axel også en rap-karriere på siden. Under artistnavnet Wild Nature lager han riff raff-rap (som han kaller det). Hans mange jern i ilden er ingen hindring for effektivitet; i 2018 ga Wild Nature ut hele to album.

– Ja, det var jo litt for å imponere, eller for å sette skapet til alle rapperne i Norge. To album er mer enn de fleste fete rappere i Norge har laget. Og de er ikke så verst heller, men jeg laget dem mest for å si at har gjort det. Målet med Wild Nature er ikke å bli populær, det er mest å eie de andre, rap-messig. Eller, målet er jo å ha det gøy, men grunnen til at jeg ga ut albumet var fordi jeg ville vise hvor lett det er å lage rap, for det er sinnsykt lett. Jeg er jo veldig rap-fan, og jeg irriterer meg utrolig over lovende rappere som bare ikke gjør noe.

– Jeg gjorde litt research før jeg skulle snakke med dere for eksempel, jeg liker jo å være fet sant. Jeg ble veldig positivt overrasket da jeg kom over Pils for Helvete. Jeg hørte på dem nå i studio før jeg kom - de der guttene var MAD real! 400 000 avspillinger? Det er imponerende! Da går det i algoritmen som vi sier.

– De burde laget flere! Det er dette som er min stadige kritikk - du kan ikke komme med én sang for ett år siden! Når man treffer en kilde, så burde man jo bruke den! Nok av folk som bare lager en fet ting og så tror de at det er nok. Nei, det er ikke nok - lag flere fete ølsanger! Folk vil tydeligvis ha det!

Hva hadde oppfølgeren blitt da? Fin på vin?

– Fin på lim ja?

Axel Vindenes poserer i en beige dress, en dressfarge han selv mener han bare har kunnet begynne å bruke etter han ble maler.

Siden Kakkmaddafakka startet i 2004, har de mottatt enorme mengder ros for sine konserter og briljeringen deres på scenen. Men hvor kommer denne egenskapen fra?

– Vi er bare helt sick fete folk. Vi bryr oss bare om fete ting, vi lever fete liv hele tiden. Det er ikke noe av og på med oss, alt er fett hele tiden.

– Eller, vi prøver å få det fett hele tiden, og vi har en fet innstilling, men så er vi jo bare vanlige folk, det skjer jo dritt med oss også - sikkert oftere med oss enn med andre, men jeg tror det handler om at vi alltid har hatt den innstillingen om at vi er de feteste, og da har vi etter hvert fått så sykt rett.

– Men vi er så klart helt avhengig av publikum. Vi er akkurat som noen junkies, vi er bare glad for at vi har hverandre sånn at vi kan få oppleve denne rusen sammen. Og vi har etter hvert innsett at det er ikke så jævlig lett å få den rusen med noe annet enn med Kakkmaddafakka. Vi har innsett at vi er helt spesielt fet. Og det gjør jeg ikke for å skryte av meg selv, det er bare for å finne ut hva virkeligheten er. Virkeligheten er at det finnes noen gutter fra Bergen som har spilt over 1000 konserter, som er helt sykt fete, som har laget jævlig mye musikk og bare eier, eier, eier, eier.

Hva er nøkkelen til en slik innstilling da?

– Du må fokusere på det positive. Jeg syns det er mad eid å fokusere på det dritet, det er liksom opplest og vedtatt at det er dritt; at samfunnet er dritt, alt er dritt, skole er dritt, vanlig fast jobb er dritt. Du må gjøre fete ting selv, vær din egen fete fyr.

Ikke fokuser på drittet, det er det veldig mange som gjør feil syns jeg, og sutrer masse. Ikke gjør det som gjør at du begynner å sutre da! Gjør det du blir glad av.

– Jeg sier ikke "fokk samfunnet”, sånne folk er de verste, som bare sitter og sutrer og klager. Det er helt opplest og vedtatt at samfunnet ikke er fett, skjønner du? Det burde man forstått når man begynte i barnehagen, synes jeg. Men svaret er ikke å gå rundt og si “fokk samfunnet”, det er helt loser.

Målet er å prøve å gjøre noe med det som er dritt?

– Ja, du kan kanskje ikke gjøre noe med selve samfunnet, men du kan gjøre noe med deg og dine.

– Det handler ikke om å gå imot samfunnet - det taper du sykt mye på selv, og det ser dumt ut. Det er også utakknemlig; det finnes masse i samfunnet jeg digger! Men noen deler av det som har gjort at jeg har blitt inspirert til å velge å gjøre ting litt på en annen måte.

– Alle har gårder, se på livet ditt og alt du gjør som en gård, og så har andre sine gårder. Og så kan du samarbeide med folk på andre sine gårder. Jeg for eksempel, bytter til meg mat mot kunsten min. Du har en gård og bygger ditt. Det er om å gjøre å bygge den beste gården for deg. Allier deg med fete folk, få masse unger og viderefør gården din

Ett av Axels initiativer til et mer lykke-rettet samfunn, er hans egen religion; The Religion of Joy. I boken sin “The Bible of Joy” gir han retningslinjer til et liv med mer fokus på glede. Vi spør om en liten innføring:

– Det er frivillig hva du tror på, i religionen, men jeg tror at det er en gud, en skaper. Religionen handler jo egentlig bare om å få maskineriet til å gå. Innrømme feil, for eksempel.

– Det er jo egentlig fra arbeid den religionen har kommet. Lenge før vi noen av oss i bandet ble religiøse var vi veldig opptatt av ydmykhet. Ble så jævlig lei av at folk ikke innrømmer feil, og det tror jeg mange sliter med. Det er veldig viktig å ha ydmykhet, være humble og profesjonell.

– Det hadde ikke nødvendigvis trengt å være en religion, men jeg gidder ikke gjøre noe halvveis. Med en religion får man hevet blikket litt, og man tenker mer på gjengen, ikke bare på seg selv.

Folk trenger ydmykhet, ikke mer selvhjelp og fokus på seg selv. Samtidig er det mest egoistiske man kan gjøre å jobbe for en god glede i hele gjengen. Det er det som er best for deg, og best for alle. Hvis du bare skal hjelpe deg selv, så får du ikke oppleve den store gleden av at mange har det bra.

Axel Vindenes, en gledens mann.

Kakkmaddafakka er et unikt band på mange måter. Noe som får dem til å skille seg spesielt ut, er deres eget språk; Ballabang. Kan vi snakke litt om det?

– Ja, vi kan snakke på Ballabang hvis dere vil.

Ja, gjerne! Hvis du lærer oss noe å si.

– Kan dere telle til ti for eksempel?

På ingen måte.

– En, tsss, tre, fiirrr, fem, seks, syv, åtte ni, tsss.

Er to og ti det samme?

– To og ti er det samme.

En, tsss, tre fiirr (skarre -r)?

– Fiirrr (rulle -r)

Akkurat som en oppmerksomhetssyk: piirrr (rulle -r).

Det må være med rulle -r?

– Akkurat det ordet må sies med rulle -r.

Internett er fintersffh

— Og du kan egentlig ta det ordet "sfffh" og putte bakpå jævlig mye. Det er liksom et vedlegg til mange ord. Det er lagt opp til mye improvisasjon i Ballabang.

Hvordan ble Ballabang en greie?

– Det var en gamegjeng på Landås som startet det, men så har jo vi innført mye nytt. “Drø Sø”, for eksempel (ballabangsk for bakfull), er det vi som har laget. Det heter egentlig “baktrr” (skarre r-)! Men så har vi innført “sø” og “mø” og mange sånne ting.

Mø betyr veldig mye forskjellig. Det betyr både måne, mørkt, dame og mus.

Det er jævla mø ute! Se den møen! Oi jeg er her med en jævla god mø, lurer på om jeg får ta henne på mø.

Hest er Ballabangsk for fest. Ja betyr nei, nei betyr ja.

“Det beste” er DA BEEST. Er du sikker på at det DA BEEST? Og da får du liksom vite hva som er det beste. Det er mange viktige ord, det er liksom perfekt for hvordan vi kommuniserer i vår gjeng.

Det er bare å henge litt ut, så lærer dere også det etter hvert.

Kakkmaddafakka (bakerst f.v.): Sti, Pish, Pas, Axe og Kittz.

Kakk-bandens gutter er alle kjære barn med mange navn. Av alle medlemmene er det nok Axel som har flest, noen kallenavn litt mindre åpenbare enn andre. Hvorfor kaller folk ham Manhattan?

– Manhattan heter jeg fordi jeg egentlig skulle hete Miami. Miami var det perfekte kallenavnet for meg, for jeg er en litt sånn festete type. Men det var noe beef mellom meg og Mario en gang, og så kom han meg i forkjøpet og tok Miami-navnet. Jævlig irriterende. Så da ble jeg Manhattan istedenfor. Manhattan representerer meg også bra, den har gangstere og masse cash. Også fordi jeg er en by med en stor park; Central Park.

– Av alle byer jeg er, er jeg mest den med en stor, grønn lunge.

Hva syns du ungdommer burde gjøre?

– Fokusere på glede, på en profesjonell og ydmyk måte. Det er det jeg prøver på. Og hvis man er ydmyk nok så får man massevis av selvtillit; bare se på meg! Det er nesten ingen som har mer selvtillit enn meg. Det er litt dritt for meg da, jeg drar nesten ikke ut lenger.

Fordi folk ikke matcher nivået ditt?

– Du kan kanskje si det på den måten. Det blir liksom litt kjedelig for meg å alltid ha oppmerksomheten, og samtidig blir det weird hvis jeg ikke tar plass. Derfor blir det vanskelig å gå på bar for eksempel. I middagsbesøker også, så blir det til at man ser på meg. Det syns jeg er kjedelig.

Den er litt kjip.

– Nja, det må man tåle. Hvis du er fet nok så blir det litt kjedelig for deg selv, i noen situasjoner. Å gjøre fete ting og etter hvert få det til, fører til mange spørsmål. Ordene jeg sier får mye mer kraft, på en måte.

– Så hvis jeg krangler med en person eller er uenig, så kan det mye lettere bli utrivelig. Det er det negative med å være fet. Man kan liksom ikke komme unna så lett med jokes som jeg liker. Hele #metoo greien har jo vært vanskelig. Det kan dere være litt glad for at dere ikke opplevde akkurat da det skjedde, for midt i det og litt før var det dritt. Mest dritt for damene, selvfølgelig.

– Jeg har måttet lære meg mye. Jeg gjør stadig vekk feil, men det jobber man med hver dag. Bare man innrømmer sine egne feil og er humble og fokuserer på gleden, så går det bra.

Jeg tror folk nå er veldig bevisste, samtidig som mange kanskje er litt lei av å være så bevisste.

– Jeg vil tippe at det kommer et slags opprør snart. At folk går tilbake og kliner litt på dansegulvet, for det har jo vært vekke nå. Og det er jo trist, syns jeg da. Mange har tapt mye på det, jenter så vel som gutter, for det er ingen kule gutter som tør å gjøre en dritt, skjønner du? Og det blir damene helt gal av, og når det en sjelden gang skjer noe, blir det veldig overdrevet på en måte, og så er det bare ja… det blir deilig når det blir normalisert.

– Men man må jo selvfølgelig finne en kul løsning, det var en god grunn til at #metoo kom også

Er det litt det du prøver å problematisere i Wild Natures Sexual Harassment-sang?

– Ja, den var jo min kommentar til #metoo, helt garantert, for jeg blir jo MAD sexually harassed, har alltid blitt det. Det er bare en del av sånn det er. Hvis jeg skulle vært like lettfølelig som mange damer er, så hadde jeg måttet anmelde for voldtekt annenhver helg, skjønner du? Når jeg gikk på Handelsgym, hvis jeg gikk opp trappen, så kom det damer opp og bare kløp meg langt opp i ratata. Det var noe de skulle gjøre.

Og det syns du var ubehagelig?

– Jeg gjorde jo det tilbake! Det er jo det jeg sier i sangen, jeg likte jo den stilen som jeg beskriver i Sexual Harassment. Jeg syns at det er mer naturlig enn sånn som nå, når folk ikke gjør noen ting, og når det først skjer noe så bare blir det rape med en gang. Det er viktig at unge mennesker får tatt og følt litt på hverandre.

Så jeg kan ikke sette to streker og ha noe svar på det, men jeg syns det er en interessant debatt og veldig interessert i å vite hva de unge tenker egentlig.

For å runde av det hele stiller vi Axel det muligens viktigste spørsmålet: Når kan vi vente nytt Kakkmaddafakka-album?

– Neste år! Det kommer en singel nå etter jul, forhåpentligvis. Vi har vi latt oss inspirere av Hest-platen og måten vi jobbet på da. Alle er innstilt på at vi samler oss og lager vi ferdig dette albumet: får det gjort fort. Pish og jeg har jobbet mye sammen, og Sti har laget en kjempekul sang, og Kittz! Mad fete sanger faktisk. De er bangers! Så vi holder på. Men vi må jobbe. Som faen.

Skrevet av: Laura Wanvik og Jørgen Galdal

Fotografering: Laura Wanvik